Utviklingen av Eurovision Song Contest er ganske grundig beskrevet i boka mi, ”Idéutvikling i mediehuset”. På Fornebu er forberedelsene til konkurransen nå i full gang, og vi merker det godt i alle medier.
Da Aleksander Rybak dro til med fela og vant i Moskva sist år, fikk NRK en produksjonsutfordring av de sjeldne. Utviklingen av prosjektet ble for en stor del basert på NABC-modellen, en modell som vi på Marienlyst bruker som hovedverktøy når vi jobber med utvikling av nytt innhold. Les om dette i boka.
Modellen vektlegger å ta hensyn til behovene blant publikum i en grad som er uvant for oss. Sentralt står et dybdeintervju med en potensiell bruker. Denne brukeren skal oppleve å få ny verdi ved å ta innholdet vi utvikler i bruk. I tilfellet Eurovision er brukeren en engelsk tobarnsmor bosatt nord for London, Helen Hosier. Med utgangspunkt i intervjuet og en analyse av engelske Helens behov, er idéer utviklet og vurdert, viktige veivalg er gjort. Mange idéer har blitt realisert, og det gjelder alt fra innhold til grafiske løsninger og profil på hele arrangementet. Om dette skriver jeg blant annet i boka:
Helen ble kompasset. Langt inn i planleggingen hersket det en oppfatning i prosjektets ytre omgivelser om at det nok ender med fjell, fjord, troll og vetter som vanlig, som om det var en slags ”default-innstilling” når NRK skal lage TV til verden. Prosjektleder for TV-sendingene, Hasse Lindmo, oppsummerte selv:
”I stedet for å spørre Turist-Norge om hva de ville se på TV, spurte vi i stedet oss selv hva Helen ville ønsket seg”.
Det innebærer en risiko å drive idéutvikling basert på et intervju med en enkelt bruker. Fordelen er at vi ikke baserer utviklingsprosessen på våre egne behov som mediemennesker, men på behovene til noen som faktisk kan komme til å bruke innholdet. Intervjuet er bare et verktøy for videre idéutvikling, men likevel: er det å ta for store sjanser å gi en person så stor "makt"? Hva tenker du, hvordan ville dette sett ut i din mediebedrift - ville det gitt mening?
Pauseinnslaget i ESC er et nydelig eksempel på fjernsyn for seerene våre! Og det lykkes jo til gangs. Veldig morsomt å se all oppmerksomheten flashmob-innslaget har fått i etterkant- over hele Europa. Dette burde bli glanseksempelet på NABC og uviklingsprosess - SHARE THE MOMENT-det kunne jo ikke kommet bedre frem.
SvarSlettMed NABC-metoden må man VÅGE å ta publikummet på alvor, det kjennes ikke alltid trygt og innenfor vår ønskede "kontrollsone". SKal vi virkelig la "de der ute" få styre VÅR retning? Og til og med noen utenfor Norge? JA!
Ole, takk for boken, bloggen og ikke minst INSPIRASJONEN til oss som tror på at publikumet er viktigst - og vil jobbe ut fra det.
Hei Unni!
SvarSlettFlashmob'en i ESC-finalen er i hvert fall snytt ut av nesa på NABC-metoden. En enkelt bruker i England (Helen Hosier) sa i et brukerintervju: "Sendingene kunne godt forene Europa i større grad, og minne oss om alt det vi har felles" (se i boka, s.56). Denne beskjeden har ført til en rød tråd gjennom hele prosjektet når ideer har blitt vurdert, fra slagord, via grafisk profil og til innholdsideer som flashmob'en. Gøy å se når fokusert utvikling gjennomføres, og at disiplinerte prosesser gir resultater. Og skapte resultatet verdi for noen? Som jeg leser kommentarene i etterkant, tyder mye på det.