Om utviklingen av Eurovision-sendingene

Utviklingen av Eurovision Song Contest er ganske grundig beskrevet i boka mi, ”Idéutvikling i mediehuset”. På Fornebu er forberedelsene til konkurransen nå i full gang, og vi merker det godt i alle medier.
Da Aleksander Rybak dro til med fela og vant i Moskva sist år, fikk NRK en produksjonsutfordring av de sjeldne. Utviklingen av prosjektet ble for en stor del basert på NABC-modellen, en modell som vi på Marienlyst bruker som hovedverktøy når vi jobber med utvikling av nytt innhold. Les om dette i boka.
Modellen vektlegger å ta hensyn til behovene blant publikum i en grad som er uvant for oss. Sentralt står et dybdeintervju med en potensiell bruker. Denne brukeren skal oppleve å få ny verdi ved å ta innholdet vi utvikler i bruk. I tilfellet Eurovision er brukeren en engelsk tobarnsmor bosatt nord for London, Helen Hosier. Med utgangspunkt i intervjuet og en analyse av engelske Helens behov, er idéer utviklet og vurdert, viktige veivalg er gjort. Mange idéer har blitt realisert, og det gjelder alt fra innhold til grafiske løsninger og profil på hele arrangementet. Om dette skriver jeg blant annet i boka:

Helen ble kompasset. Langt inn i planleggingen hersket det en oppfatning i prosjektets ytre omgivelser om at det nok ender med fjell, fjord, troll og vetter som vanlig, som om det var en slags ”default-innstilling” når NRK skal lage TV til verden. Prosjektleder for TV-sendingene, Hasse Lindmo, oppsummerte selv:
”I stedet for å spørre Turist-Norge om hva de ville se på TV, spurte vi i stedet oss selv hva Helen ville ønsket seg”.

Det innebærer en risiko å drive idéutvikling basert på et intervju med en enkelt bruker. Fordelen er at vi ikke baserer utviklingsprosessen på våre egne behov som mediemennesker, men på behovene til noen som faktisk kan komme til å bruke innholdet. Intervjuet er bare et verktøy for videre idéutvikling, men likevel: er det å ta for store sjanser å gi en person så stor "makt"? Hva tenker du, hvordan ville dette sett ut i din mediebedrift - ville det gitt mening?

Pensum på BI!

Sånn rett før nasjonaldagen rant det inn en deilig nyhet fra BI; boka mi om "Ideutvikling i mediehuset" ser ut til å komme på pensumlista i Master of management-programmet i Flermedial ledelse! Gode greier, ettersom det har vært et viktig mål for meg at boka skulle ha relevans ikke bare for dagens medarbeidere og ledere i mediehuset, men også for morgendagens. Håper studentene kommer til å følge bloggen når den tid kommer!

Om boka på E24

Det er jo ikke sånn at jeg regner med å bli millionær på dette bokprosjektet. Kjøp den for all del, les den og bruk den; lønna får jeg i himmelen. Og av Elin Ørjasæter som skriver en vakker kommentar om boka på E24 idag. "...som et vannhull i en ørken" påstår hun. Ja takk! Jeg vil gjerne ha skrevet en sånn bok!

Kan du svare på dette?

Nå som jeg er tilbake fra Mediedagene i Bergen (solgte maaange bøker!), hadde det vært moro å diskutere litt av bokas innhold. En av mine bekymringer, og som det for mange mediebedrifters del er ganske gratis å få orden på - er om ulike virksomheter har klare veier i sin organisasjon for nettopp gode ideer. I innledninga spør jeg for eksempel om medarbeiderne kan svare på spørsmål som dette:
- hvor går jeg med idéen jeg har om nytt innhold, et nytt produkt eller en ny måte å gjøre tingene på?
- hvor snart får jeg svar på om min idé er interessant?
- hvis idéen er interessant, får jeg i så fall være med å utvikle den videre?
- hvis den blir til noe, får jeg være med å jobbe med den når den skal lages?
- hvilke prosesser har bedriften min for å fange opp og utvikle nye idéer?
- hva slags utviklingsmetodikk brukes?
- hvem har ansvaret for at vi i bedriften utvikler nye idéer?
- hvor stort ansvar har jeg for å komme opp med nye idéer?
I NRK strever vi med å tydeliggjøre svarene på disse spørsmålene for medarbeiderne. Hvordan ser det ut i din bedrift, og hva mener du er den beste måten å tilrettelegge på for at nye idéer blir fanget opp og vurdert?